Tryvann

I går var vi på tur i slalombakken! På Tryvann. Der er det utrolig mange flotte bakker, noen litt brattere enn andre.. Det er andre gang jeg har slalom-utstyr på beina, og jeg må si; det er ikke HELE tiden jeg føler meg like komfortabel...

Vel, så var det gårsdagen da.. Jeg var jo på jobb til klokka 5 som vanlig, og så kom Tomas å henta meg. Da hadde han pakka ferdig alt av skiutstyret i bilen på forhånd. Jo fortere vi kommer i bakken, jo bedre vettu! Jeg matte bare hjem å ha en brødskive først.. Men tilbake til skiutstyret: Første gangen i bakken leide vi jo både ski og støvler til meg. Er jo ikke vits å kjøpe noe før man vet om man liker å stå på slalom. Men det likte jeg jo da, syns det var kjempemoro, så da dro Tomas i en bruktbutikk (uten at jeg visste noe om det vel å merke) for å se om de hadde nos som kunne passe meg til en rimelig penge. Og det hadde de! Et par helt flonkende nye ski til den nette pris av 6000,- men som vi da fikk for 2000,- i og med at det var fjordårets modell. Men hva bryr vel det meg?! Det er et bra skimerke og flotte carvingski! Støvler og bindinger fikk jeg også veldig rimelig (støvlene er det eneste som er brukt) så hele pakka kom på 2800,- Et kupp spør du meg:) (Jeg har til og med bedre ski enn Tomas nå;))

Så i går skulle jeg prøve de nye skia mine da! Det var kjempeflotte forhold i bakkene, så vi dro utfor. Men de derre flotte skia mine, vettu, dem var jo litt FOR flotte for meg. Dem dro avgårde nesten dit dem ville, så jeg hadde mitt svare strev for å prøve å få kontrollen! Vi endte opp i en av de letteste bakken så jeg skulle klare å kontrollere utstyret jeg satt fast i.. Og etter en 4-5-6 ganger gikk det faktisk bedre og bedre! Så da fikk jeg litt større utfordringer: Vi dro i en bakke som er rimelig mye brattere og som jeg så vidt prøvde meg på første gangen, den gang uten hell, men nå gikk det litt bedre! Jeg måtte ta den litt sånn ettappevis til å begynne med, men etter kort tid skulle man nesten tro jeg aldri hadde gjort noe annet! Det gikk som en lek og jeg syns det var kjempemoro:)

Det var da Tomas ville ha meg med i Wyller... Den aller lengste og bratteste bakken der hvor proffene kjører.. HJELP! Men den var visstnok ikke brattere en den vi akkurat hadde kjørt, "bare litt lengre", så dette skulle ikke være noe problem! Okey, så dro vi til den bakken da. Det gikk veldig greit helt til vi kom til toppen av selve bakken.. Da kjente jeg det knøyt seg litt i magen. Der sto det dusinvis av mennesker, med hjelm vel å merke (noe som jeg ikke hadde) å skulle kjøre utfor i løype. Så vi andre som ville kjøre i bakken hadde da bare halve siden å kjøre på, noe som begrenser mine begrensede ferdigheter. Men Tomas var like optimistisk! (Han som har kjørt bakken før). "Kom igjen da, dette går bra!" Og dermed bar det utfor. Det gikk forholdsvis greit det første stykket. Tok det sakte og rolig og stoppa på hver kul. Men så kom den kulen jeg aldri skulle ha stoppa på.. Der var det bare RETT ned, bokstavelig talt, og kroppen min stivna TOTALT. Aldri i verden om jeg turte å kjøre utfor der! ALDRI! Men da hadde jeg jo et lite problem da: jeg kom jo ikke akkurat opp igjen heller... Jeg veit ikke hvor lenge jeg sto der på kulen mens folk dura forbi i 220 og ropene til Tomas stadig ble mer og mer krasse der nede på neste kul. Så da tok jeg det jeg så som eneste utvei; jeg satte meg på siden og sklei ned. Våt ble jeg, men det gikk i hvertfall nedopver i et tempo jeg klarte å takle! Da jeg kom ned til Tomas fikk han virkelig høre hva jeg syns om denne bakken. At den "ikke er brattere, men bare lengre" enn den forrige bakken og slike ting. Og så var det resten av bakken da. Den husker jeg egentlig ikke så mye av.. Men den siste biten tok ikke så lang tid. Da følte jeg at jeg hadde overlevd det verst tenkelige i mitt liv (i en slalom bakke vel å merke), så da var det bare å kjøre på resten av bakken.

Skålheisen opp igjen var en ren nytelse! Åh.. der kunne jeg sitti i evigheter!!